Tulkarem

I forrige uke var jeg og Eli på besøk hos en venninne i Tulkarem, en by nordvest på Vestbredden. Randi er med World Counsil Of Churches som observatør. Besøket i Tulkarem ble alvorsfylt på mange måter. Alvoret begynte første dagen da vi så hvordan jødiske bosettere har ”stjålet” en landsbys vei. Ikke nok med det men den primitive veien de har igjen har blitt sperret av Israelere. Man kan ikke reise den korte veien direkte til Tulkarem lenger, men må kjøre en lang omvei. Men dette er dessverre ikke det verste. Under oliven sesongen må internasjonale observatører stå vakt under innshøstningen for å unngå at bosetterne saboterer. Mange oliventre har bli rykket opp på Vestbredden.

Dagen derpå får vi høre om en mors stadige frykt om at hennes 15 år gamle sønn skal finne på noe dumt i forhold til sin okkupant, bli bortført og torturert. Det arrangeres ukentlige demonstrasjoner rettet mot okkupasjonen. Flere unge gutter har blitt tatt av israelske soldater, vi får høre at de også blir torturert. Ikke nok med det, en hel landsby har fått portforbud grunnet demonstrasjonene. Tenk, en hel landsby og ingen kan gå ut. Hadde du bodd der kunne ikke du heller ha gått ut, selv med ditt fine røde pass.

Du kan få høre om mer elendighet fra området rundt Tulkarem når jeg først er i gang. Israel liker å ha kontrollen og det viser de uten å mukke. Og ofte er det ikke lett å fatte hvorfor de handler som de gjør. Et eksempel er husruinene i utkanten av en landsby. Vi bir fortalt at okkupasjonsmakten har revet dem. De stod angivelig for nær muren, der står de ikke lenger. To hus venter bare på å bli revet. Hadde du slappet av hvis du bodde i et av dem? Jeg står rystet og lurer på om når de skal rydde opp ruinene. Hva skal Israel bruke jorden til? Håper den skal brukes til noe fornuftig, og at rivingen ikke var helt forgjeves.

Her ser du ruinene. Det pene huset i bakgrunnen venter desverre bare på å bli revet.

Hvis vi snur oss med ryggen til disse husruinene vil vi se en port, eller en såkalt ”agricultural gate”. Her står vi tidlig en morgen, hilser på arabisk og smiler til bøndene som møter opp for å gå til sine jorder. De er takknemlige for at vi er der, hilser og smiler til oss.
Saken er den at bøndene bare har tilgang til jorden sin tre dager i uken. Tre halvtimer om dagen. Du ser, muren kutter eiendommen deres i to. Denne porten er ganske ny, og det går riktignok an å komme seg til jorden på en annen måten. Men da må man etter sigende gå i en time, for å komme seg gjennom en annen port, der er visstnok kontrollen strengere. Det er heller ikke selvsagt at man får tillatelse, de riktige for å kunne passere i det hele tatt. Og hvis jorden ikke blir brukt innen en hvis tid stjeler Israel den.

Vi var også og besøkte en skole i nærheten. Vi overværte en samling på skolegården hvor elevene angivelig ropte fri Palestina i kor. Vi hadde også en samtale med noen lærere om situasjonen der. Den ene sa i fullt alvor at nå hadde man prøvet med fredelige løsninger for lenge, ”det viser seg at det ikke nytter å snakke lenger, nå er det bare væpnet krig som nytter”. Hvordan skal dette ende når lærere er for væpnet krig og elevene sier samstemt hver morgen ”fri palestina”. Jeg bare lurer, det lukter ikke akkurat fred.