Godt å være hjemme igjen

I skrivende stund sitter jeg i leiligheten Oslo og er glad for å være tilbake igjen. Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge og ikke på Vestbredden. Vi som er født og oppvokst i Norge har virkelig vunnet i lotteri. Vi har det bedre enn de fleste. La oss være takknemlige for det.

Jeg er glad for at jeg kan dra hvor jeg vil i morgen uten å ha passet i lommen.

Ja, som du sikkert forstår blir en preget av å være i et så konfliktfylt område. Jeg synes jeg har fått med meg mye både på godt og ondt. Det er naturligvis mest behagelig for meg å være på steder der jeg slapper av. For meg vil dette gjelde steder hvor ting er rene, pene og ting fungerer som de skal. I løpet av min tid i Midtøsten har jeg imidlertid satt noe av egen komfort til side. Jeg har latt meg eksponere for det kjipe liv på grunn av okkupasjon og krig. Jeg har fått føle den spennte situasjonen på kroppen. Og har lurt på om dette er krig, fred eller hva. Det er ikke krig, og det er ikke fred, men situasjonen er som på vent. Jeg tenker på hva komme til å skje i fremtiden, har konflikten i det hele tatt en ende? Det kan være vanskelig å se lyset i enden av tunnelen her nede. Folk er lei å bli herset med og kontrolert på alle bauer og kanter. Jeg spør meg selv når koker Vestbredden-gryta over igjen?

Både Israelere og Palestinere ønsker til syvende og sist fred. Måtte freden snart komme!

Hans Eskil ønsker Fredsfyrsten velkommen til Israel og Palestina.


Takk for at du har fulgt meg i Palestina

Tulkarem

I forrige uke var jeg og Eli på besøk hos en venninne i Tulkarem, en by nordvest på Vestbredden. Randi er med World Counsil Of Churches som observatør. Besøket i Tulkarem ble alvorsfylt på mange måter. Alvoret begynte første dagen da vi så hvordan jødiske bosettere har ”stjålet” en landsbys vei. Ikke nok med det men den primitive veien de har igjen har blitt sperret av Israelere. Man kan ikke reise den korte veien direkte til Tulkarem lenger, men må kjøre en lang omvei. Men dette er dessverre ikke det verste. Under oliven sesongen må internasjonale observatører stå vakt under innshøstningen for å unngå at bosetterne saboterer. Mange oliventre har bli rykket opp på Vestbredden.

Dagen derpå får vi høre om en mors stadige frykt om at hennes 15 år gamle sønn skal finne på noe dumt i forhold til sin okkupant, bli bortført og torturert. Det arrangeres ukentlige demonstrasjoner rettet mot okkupasjonen. Flere unge gutter har blitt tatt av israelske soldater, vi får høre at de også blir torturert. Ikke nok med det, en hel landsby har fått portforbud grunnet demonstrasjonene. Tenk, en hel landsby og ingen kan gå ut. Hadde du bodd der kunne ikke du heller ha gått ut, selv med ditt fine røde pass.

Du kan få høre om mer elendighet fra området rundt Tulkarem når jeg først er i gang. Israel liker å ha kontrollen og det viser de uten å mukke. Og ofte er det ikke lett å fatte hvorfor de handler som de gjør. Et eksempel er husruinene i utkanten av en landsby. Vi bir fortalt at okkupasjonsmakten har revet dem. De stod angivelig for nær muren, der står de ikke lenger. To hus venter bare på å bli revet. Hadde du slappet av hvis du bodde i et av dem? Jeg står rystet og lurer på om når de skal rydde opp ruinene. Hva skal Israel bruke jorden til? Håper den skal brukes til noe fornuftig, og at rivingen ikke var helt forgjeves.

Her ser du ruinene. Det pene huset i bakgrunnen venter desverre bare på å bli revet.

Hvis vi snur oss med ryggen til disse husruinene vil vi se en port, eller en såkalt ”agricultural gate”. Her står vi tidlig en morgen, hilser på arabisk og smiler til bøndene som møter opp for å gå til sine jorder. De er takknemlige for at vi er der, hilser og smiler til oss.
Saken er den at bøndene bare har tilgang til jorden sin tre dager i uken. Tre halvtimer om dagen. Du ser, muren kutter eiendommen deres i to. Denne porten er ganske ny, og det går riktignok an å komme seg til jorden på en annen måten. Men da må man etter sigende gå i en time, for å komme seg gjennom en annen port, der er visstnok kontrollen strengere. Det er heller ikke selvsagt at man får tillatelse, de riktige for å kunne passere i det hele tatt. Og hvis jorden ikke blir brukt innen en hvis tid stjeler Israel den.

Vi var også og besøkte en skole i nærheten. Vi overværte en samling på skolegården hvor elevene angivelig ropte fri Palestina i kor. Vi hadde også en samtale med noen lærere om situasjonen der. Den ene sa i fullt alvor at nå hadde man prøvet med fredelige løsninger for lenge, ”det viser seg at det ikke nytter å snakke lenger, nå er det bare væpnet krig som nytter”. Hvordan skal dette ende når lærere er for væpnet krig og elevene sier samstemt hver morgen ”fri palestina”. Jeg bare lurer, det lukter ikke akkurat fred.

Reiser hjem i natt - men følg med videre

God kveld.

Nå er praksisperioden min her i det forgjette land over. Taxien henter oss kl 02:30 i natt og flyet går fra Ben Gurion kl 7:05. Er ikke hjemme før i nitiden på kvelden da vi må vente flere timer i Riga.

Jeg har ikke fått tid til å skrive om alt det jeg har opplevd i det siste enda. Men følg med de kommende dagene. Det kommer nemlig et par (kanskje flere) interessante innlegg til før bloggen er fullført.

Fred ut!

Nablus

Nablus er en av de storste byene paa vestbredden og etter min mening den peneste. Byen ligger pent plassert mellom hoeye fjell, man skal ha det til at den er en av verdens eldste. Jeg liker at jeg ikke paa noen maate blir sett paa som en vandrende lommebok som man lett gjoer i Oest-Jerusalem og Hebron. Jeg kan slappe av her.

Som du vil se paa noen av bildene er det ikke mangel paa ruiner. Pussig at de ikke er blitt tatt bedre vare paa tenker jeg. Et sted ble visstnok odelagt under den andre intifadaen. Jeg er glad at vaar venn som jeg ble kjent med paa tempelhoyden i Jerusalem kunne vise oss disse obskure stedene.

Jeg og min venn fra Nablus


Sauer som beiter i ruinene. Jon lurte paa hva riksantikvaren ville ha sagt ;-)




En elgammel by

Dette skal etter sigende vaere en elgammel kongegrav. Urstilig!

Minstemann i en familie vi drakk te hos

Nablus i fugleperspektiv

Argila-paradis

I arabisk land er det vanlig med fysisk kontakt mellom gutter. I Nablus mente vi aa observere det hyppigere enn andre steder paa vestbredden

Turistattraksjonen som ble oedelagt under intifadaen

En Nabluser som er veldig glad i fotball. Bare synd at det er feil lag!!

Tel Aviv - som en europeisk storby

Jeg ankommer Israels metropol paa Central Busstation og vandrer litt rundt i det jeg opplever som en veldig sliten bydel, men dog med en viss form for sjarm.


Tro om det ikke er er Tel Avivs mange fremmedarbeidere bor.

Jeg trasker videre, bort til noen skyskrapere, toft, jeg liker saanne moderne greier :-)

Nederst paa bildet er det jeg tror er den gamle busstasjonen, med et vesentlig mer moderne skue i bakgrunnen.

Jeg tar taxi ned til stranden, og opplever til min store fornoyelse at Aroma, som jeg antar er Israels svar paa Starbucks, har aapent selv om det er sabbat.

Paa Aroma moeter jeg paa denne toeffe marokanske joeden...

Toeffe mannen

Etter en hyggelig samtale labber jeg langs stranden med Jaffa som maal. Jeg faar en skikkelig herlig sommerfolelse i magen mens jeg tenker paa dere stakkars der hjemme som fryser i opptil 10-15 minus. Kan imidlertid troeste deg med at jeg snart kommer hjem og fryser sammen med.

Paa min vei til Jaffa (som du ser i bakgrunnen)

Surfere - endelig kommer kongeBoelgen. Jeg misunner dem!

Ikke bare surfere som gleder seg

En patriot med rytme

En usedvanlig hyggelig ung mann

Jeg tar meg velfortjent hvil i Jaffa. For en utsikt!

Etter den gode og lange hvilen moeter jeg Eli, Randi og Ingjerd to lokale (venner av Ingjerd). Vi nyter Tel Aviv sammen resten av dagen

Reisefoelget minus to stk.

Solnedgang :-)

Den korsfestede i sentrum av Ramallah

Arafat

Jerusalem - det religiose liv

Ved klagemuren: Feiring av Mazel Tov

En artig fyr

Moete med to ortodokse

Klippemoskeen: Pussig nok er Jerusalem og Israels landemerke muslimsk

Galilea

Forrige helg reiste vi en god gjeng paa guidet tur nordover fra Jerusalem til Galiliea. Da vi kjorte over Armageddonsletten paa veien kom det en gullfin kommentar fra en av jentene, at hun var glad for at hun ikke hadde bygget hus der;) (For deg som ikke er Bibelnerd saa kan jeg roepe at det er her det store slaget en gang skal staa ifoelge Skriften).

Vi kjoerte videre over Golanhoydene, og jeg skjoenner hvorfor Israel ikke har interesse av aa gi hoyden som ble tatt i 1967 tilbake til Syria. Aa holde paa Golanhoyden er genialt i to henseender, baade for aa kunne se inn i fiendeland og for aa unnga at fienden (Syria) skal se inn i Israel. Man har god utsikt!!

Vi besokte ogsaa det omraadet som i Bibelen omtales som Cesarea og Filippi, det var her Jesus dro sammen med disiiplene for aa hvile paa et avsides sted. Dette var hvertfall intensjonen, men ender med at de maa mate fem tusen foruten kvinner og barn med fem broed og to fisker.

Omraadene i nord skiller seg ut fra lenger soer med at de er frodige og groenne, visst nok groent hele aaret her. Og det er nettopp slike steder som blir knyttet til aandelig liv i Bibelen. Eksempel paa dette finner man i Salme 1.

Vi besokte ogsaa berget der man tror Jesus holdt sin beroemte bergpreken. Ikke saa spesielt egentlig. Hoeydepunktet for min del var aa besoeke Tiberiassjoen, bedre kjent som Genesaretsjoen.


Genesaretsjoen: Et egnet sted til boenn og ettertanke


Guiden vaar Rami (i gult) viser entusiastisk