Gjestfrihet og andre kulturelle forskjeller

Gjestfrihet - man har tid
Jeg var paa besoek i en landsby her paa vestbredden. Kameraten min viste stolt frem hjemmet sitt og spurte gjentatte ganger om hva jeg syns. Huset deres har en stor hage med forskjellige frukttraer. Det er et rolig og fint sted. Alle er smilende og glade naar vi treffes, i lopet av dagen moter jeg faren, brodre, bestemoren og tante(?). Foerst blir jeg bydd paa honnig fra farens bikuber, mmm saa godt, honning er raadyrt her nede. Saa faar jeg te, den er ogsa god. Hos bestemoren staar qava som er arabisk kaffe paa menyen. Bestemor vil gjerne kommunisere. Men igjen, det er vanskelig paa grunn av spraaket. Vi smiler og ser paa hverandre. Det er tydeligvis stas med besok, spesielt fra verdens ende.

Etterpaa raaner vi rundt med bilen til en fetter, de viser meg stolt frem landsbyen hvor de har bodd i generasjoner. Jeg foeler meg ivaretatt :-)

"Insje Allah" og langsomhet
Insje Allah kan oversettes med "hvis Gud vil". Uttrykket er veldig innbakt i spraaket her og kan forstaas som et kanskje, "kanskje det", eller "vi faar se". Denne ordbruken uttrykker en holdning som paa mange maater er fremmed for nordmenn. Avtaler har en tendens til aa bli losere her enn i Norge. Dette kan bli saerlig utfordrende for en vesterlending.

Til en venninnes frustrasjon er ogsaa tempoet ting skjer i here nede saktere: "Hun har brukt lenger tid i kassen enn det tok aa finne klaerne"
Selv om dette nok kan virke irriterende paa mange fra vesten. Er det for min del ogsaa noe tiltalende med det sakte tempoet og inneffektiviteten, selv om det hender at jeg blir frustrert.

Jeg har et personlig maal om aa leve mer i nuet, saktere og mer tilstedet i alle situasjoner. Kanskje midtosten nettopp er stedet hvor jeg virkelig kan laere dette?